Kostbar barneidrett

DN etablerte en veldig interessant artikkelserie om ”Topptrent ungdom” i sommer. Jeg liker på ingen måte utviklingen av at det blir stadig større skiller blant nordmenn og fysisk aktivitet, og at det er mor og / eller fars inntekt som avgjør om den unge håpefulle velger å være i aktivitet eller ikke. Det er kjent at det er forskjell fra bydel til bydel i Oslo og andre storbyer, og fra landsdel til landsdel på barns fysiske helse. Barn med akademikerforeldre eller foreldre med høy inntekt er mer fysisk aktive og har bedre fysisk helse enn barn som ikke har akademikerforeldre eller har foreldre med lav inntekt.

DN ramset opp hvor mye det koster å drive idrett for en utøver mellom 13 og 14 år. En trettenåring trenger, i mine øyne, IKKE en racer til 17 500 kroner. Og en langrennsløper på tretten år trenger ikke kjøpe skiklær for 5000 – 6000 kroner. Det er flere poster jeg mistenker klubbene som er spurt og melder om, og ikke være nødvendige i det hele tatt. Det er ikke bare sportsutstyret som koster utøverne penger. Det er også lagt inn betydelige beløp i samlinger og treningsavgifter. Likevel virker dette å være en utvikling på ville veier. Må en trettenårig langrennsløper virkelig betale over 13 000 kroner for å være med på samlinger? Jeg stusser over at undersøkelsen DN har gjort, overfor 30 norsk idrettsklubber, gir et korrekt og ihvertfall nødvendig bilde. Jeg tviler ikke på at DN har sitert de intervjuede korrekt, men at det skal koste 31 850 kroner for en trettenåring å spille fotball, 62 800 kroner for en trettenåring å sykle ritt og trene i klubb og 66 340 kroner for en trettenåring å gå på ski (langrenn), kan jeg ikke begripe kan være nødvendig.

Tove Paule er siteres; ”Det er etablert en kultur hvor det er om å gjøre å ha det beste utstyret. Det er et problem.” Jeg er veldig enig med Paule. Det er rett og slett helt vilt at familiens økonomi fratar barn mulighet til å drive med idrett. Jeg mener særforbundene og idrettslagene må oppfordre foreldre i å vise fornuft, og ta noen viktige grep før utviklingen gjør at Norges Idrettsforbund mister enda flere medlemmer når ungdommene blir 16 – 17 år. For hva skjer da? Jo; det skal jo være en progresjon for utøveren. Utøveren skal ha enda bedre utstyr, og dra på enda flere og mer "eksotiske" samlinger. Som 18 åring på de nærmest bo på hotell på månen for å få tilfredsstillende progresjon.

Johan Kaggestad er en kjent mann i idretts Norge, og han snakket om utstyrs hysteri - tematikken for syklister under en TV sending han kommenterte tidligere i år. Han opplevde at unge syklister i Norge var veldig opptatt av utstyret, og at mange unge syklister hadde sykler som var langt mer avanserte enn de strengt tatt trengte. I Frankrike, hvor sykling er nærmest en nasjonalsport og som har voldsomt mange gode unge sykkelryttere og som jeg vet Johan kjenner godt, har ikke unge syklister i nærheten av like godt utstyr som unge norske utøvere. Likevel sykler de fletta av de fleste norske syklistene.

Sportsbransjen er opptatt av at nordmenn skal få gode aktivitetsopplevelser. Sportsutstyr som er tilpasset den enkeltes målsetninger og forutsetninger, er i høyeste grad med på å gi gode aktivitetsopplevelser. Det er i seg selv supert at norsk sportsfaghandel tilbyr et stadig større spekter av både billig og dyrt sportsutstyr som er tilgjengelig for forbrukeren. Man får også langt mer sportsutstyr for pengene i 2010 enn man noen gang har gjort. Sportsutstyr blir stadig billigere.

Det må ikke blir så høy økonomisk terskel for unge å begynne med idrett fordi kravene er skyhøye, at man velger bort idrett til fordel for TV / dataspill i ungdomsårene. Kravene må ned. Jeg kan ikke på noen måte se at behovet eller kostnadskravet for å drive idrett for en tretten - fjortenåring er så stort som DN sin meget interessante artikkelserie forteller.