Møter med politikere er en av oppgavene Sportsbransjen AS jobber med. Målet med de fleste av disse møtene, er å informere om hva vi i sportsbransjen er opptatt av, jamfør visjonen om og ”… fremme sport og fritid blant folk flest…”. I går møtte jeg Torgeir Michaelsen.  Lederen av finanskomiteen. Han er en veldig foroverlent kar som synes sport er topp. Akkurat som meg. Det ble derfor et veldig energisk møte. Han var tidlig ute med å fortelle at dersom han ikke hadde vært politiker, ville han jobbet i sportsforretning. ”… en sånn skikkelig en…”. Med ”en skikkelig en”, mente han en butikk med stort faghandelsfokus.

Sykling er en av Michaelsens store lidenskaper, og vi var raskt enige i at forholdene for sykling må bli langt bedre enn de er i dag, for å trigge folk til å bruke sykkelen mer til transport og ikke bare til sport. Dette trenger vi liten tid til å diskutere. Dermed ble det mer tid til å diskutere fordelsbeskatningen bl.a. på treningssenter, der sportsbransjen er opptatt av stoppe urettferdigheten for de arbeidstakerne som blir fordelsbeskattet av å trene på treningssenter der arbeidsgiver betaler treningsavgiften. Mange som jobber i bedrifter (deriblant i offentlig sektor) har tilgang på treningsrom på arbeidsplassen. Disse blir ikke fordelsbeskattet. Sportsbransjen mener at det er klønete å straffe arbeidstagere som ønsker å trene, med skattlegging av treningsavgiften. Samfunnet sparer store summer på de som tar vare på egen helse. Forebygging er langt billigere enn reparering.

Men, aller mest snakket vi om Utstyrssentraler, der barn og unge (voksne også, for øvrig) kan låne sports- og friluftsutstyr gratis. I dag blir det stadig større skiller i befolkningen, der de med høy utdanning og dermed ofte også høyere inntekt, er i langt bedre fysisk form enn de som ikke har høy utdanning og dermed ofte har lavere inntekt. Ved å etablere flere utstyrssentraler, der nordmenn kan låne utstyr for å teste ut en aktivitet, dempes terskelen for mange å være i aktivitet. Michaelsen opplevde konseptet som svært spennende, og lovet å ta dette videre. Så får vi se hva dette ender i etter hvert.

I bloggen min har jeg stadig skrevet om at nordmenn er et folk i forfall. Vi blir stadig tyngre, og livsstilssykdommer som helsefarlig fedme og diabetes II blir stadig mer vanlig. Likevel settes det rekorder i stort monn den ”andre veien”, av de såkalte ”supermosjonistene”. Prestasjonsmessige rekorder blant voksne menn og kvinner, deltagelsesrekorder i mosjonskonkurranser, og salgsrekorder i sportsbransjen. Treningssentrene melder om stadig flere medlemmer. Alt skulle tyde på at flere er i aktivitet, men sannheten synes å være at de som er aktive blir stadig mer aktive, og de som er inaktive fortsetter å være det.

Avisene er fulle av ulike analyser av hvem, hvor mange og hvor gale de som deltar på mosjonskonkurranser er. VG sitt Birken / Sykkel magasin fredag 6. august, forteller at:” De 200 beste i klassen 40 – 50 år trener over 15 timer i uken og resultatene i disse klassene blir bedre og bedre.” Det står ingenting i VG artikkelen hvilken kilde dette er hentet ifra. Det kan godt være at påstanden er sann, men jeg tviler på det…

Tematikken er det også mange eksperter som synes masse om. Ekspert Yngvar Andersen sier til VG: ”Hvis man trener mer enn 10 timer i uken med en krevende jobb, går det utover familie og jobb. Da er man en dårligere leder, far, mor eller venn…”. Jasså… En uke har 168 timer. At ti treningstimer gjør en til et dårligere menneske, kan jeg vanskelig fatte. Det er greit når superkverulant og moromann Per Inge Torkelsen fra Stavanger er overbevisst om dette, men ikke når en treningsekspert mener det. Jeg kjenner mange som trener ti timer i uken og mer, har krevende jobber og familie, og som er svært balanserte og lykkelige. I tillegg er de svært sjelden borte fra jobb på grunn av dårlig helse, og de har overskudd til å prestere på mange arenaer.

Man kan jo til og med dø av å trene såpass mye som supermosjonistene gjør. Hjerteflimmer og dermed blodpropp og hjerteinfarkt er nærliggende for de som trener mye. Også kan man få svakt skjellett på grunn av all treningen. Uansett viser forskning at de som trener (også de som trener mye) til Birkebeinerkonkurransene lever lenger og har langt bedre helse enn befolkningen for øvrig. Jeg synes treningsekspertene burde ha fokus på den økende andel nordmenn som ikke trener, eller trener for lite. Supermosjonistene koster samfunnet langt mindre i helsekostnader enn gjennomsnittsnordmannen. Det er kun 17 prosent at befolkningen som følger helsedirektoratets anbefalinger om tretti minutters aktivitet om dagen. Det er mye verre.

Jeg er helt enig i at for mye av alt (fanatisme), ikke er sundt. Men hvor går grensen? Og det er da langt verre ting å gjøre enn å bruke ti timer i uken på å trene? Jeg liker dårlig fokuset en rekke medier har overfor næringslivsledere i 40 – 50 årene som trener seg til gode resultater i Birkebeinerarrangementene og lignende. Man trenger da ikke på noen måte å bli et dårlig menneske selv om man presterer godt? Mange familiefedre og mødre trener tidlig på morgenen eller sent på kvelden for å få tid til treningen. Trening som for de fleste aller mest er rekreasjon og avkobling fra hverdagen. At man da oppnår gode resultater i mosjonskonkurranser, tror jeg for de fleste er ren skjær bonus. Slik er det for meg, og slik vet jeg det er for veldig mange andre. Jeg får selv sjelden anledning til å trene ti timer i uken, men når jeg får det til, er det en veldig god følelse. Andre får vurdere om jeg er et dårlig menneske. Selv føler jeg meg høyst oppegående og balansert.

DN etablerte en veldig interessant artikkelserie om ”Topptrent ungdom” i sommer. Jeg liker på ingen måte utviklingen av at det blir stadig større skiller blant nordmenn og fysisk aktivitet, og at det er mor og / eller fars inntekt som avgjør om den unge håpefulle velger å være i aktivitet eller ikke. Det er kjent at det er forskjell fra bydel til bydel i Oslo og andre storbyer, og fra landsdel til landsdel på barns fysiske helse. Barn med akademikerforeldre eller foreldre med høy inntekt er mer fysisk aktive og har bedre fysisk helse enn barn som ikke har akademikerforeldre eller har foreldre med lav inntekt.

DN ramset opp hvor mye det koster å drive idrett for en utøver mellom 13 og 14 år. En trettenåring trenger, i mine øyne, IKKE en racer til 17 500 kroner. Og en langrennsløper på tretten år trenger ikke kjøpe skiklær for 5000 – 6000 kroner. Det er flere poster jeg mistenker klubbene som er spurt og melder om, og ikke være nødvendige i det hele tatt. Det er ikke bare sportsutstyret som koster utøverne penger. Det er også lagt inn betydelige beløp i samlinger og treningsavgifter. Likevel virker dette å være en utvikling på ville veier. Må en trettenårig langrennsløper virkelig betale over 13 000 kroner for å være med på samlinger? Jeg stusser over at undersøkelsen DN har gjort, overfor 30 norsk idrettsklubber, gir et korrekt og ihvertfall nødvendig bilde. Jeg tviler ikke på at DN har sitert de intervjuede korrekt, men at det skal koste 31 850 kroner for en trettenåring å spille fotball, 62 800 kroner for en trettenåring å sykle ritt og trene i klubb og 66 340 kroner for en trettenåring å gå på ski (langrenn), kan jeg ikke begripe kan være nødvendig.

Tove Paule er siteres; ”Det er etablert en kultur hvor det er om å gjøre å ha det beste utstyret. Det er et problem.” Jeg er veldig enig med Paule. Det er rett og slett helt vilt at familiens økonomi fratar barn mulighet til å drive med idrett. Jeg mener særforbundene og idrettslagene må oppfordre foreldre i å vise fornuft, og ta noen viktige grep før utviklingen gjør at Norges Idrettsforbund mister enda flere medlemmer når ungdommene blir 16 – 17 år. For hva skjer da? Jo; det skal jo være en progresjon for utøveren. Utøveren skal ha enda bedre utstyr, og dra på enda flere og mer "eksotiske" samlinger. Som 18 åring på de nærmest bo på hotell på månen for å få tilfredsstillende progresjon.

Johan Kaggestad er en kjent mann i idretts Norge, og han snakket om utstyrs hysteri - tematikken for syklister under en TV sending han kommenterte tidligere i år. Han opplevde at unge syklister i Norge var veldig opptatt av utstyret, og at mange unge syklister hadde sykler som var langt mer avanserte enn de strengt tatt trengte. I Frankrike, hvor sykling er nærmest en nasjonalsport og som har voldsomt mange gode unge sykkelryttere og som jeg vet Johan kjenner godt, har ikke unge syklister i nærheten av like godt utstyr som unge norske utøvere. Likevel sykler de fletta av de fleste norske syklistene.

Sportsbransjen er opptatt av at nordmenn skal få gode aktivitetsopplevelser. Sportsutstyr som er tilpasset den enkeltes målsetninger og forutsetninger, er i høyeste grad med på å gi gode aktivitetsopplevelser. Det er i seg selv supert at norsk sportsfaghandel tilbyr et stadig større spekter av både billig og dyrt sportsutstyr som er tilgjengelig for forbrukeren. Man får også langt mer sportsutstyr for pengene i 2010 enn man noen gang har gjort. Sportsutstyr blir stadig billigere.

Det må ikke blir så høy økonomisk terskel for unge å begynne med idrett fordi kravene er skyhøye, at man velger bort idrett til fordel for TV / dataspill i ungdomsårene. Kravene må ned. Jeg kan ikke på noen måte se at behovet eller kostnadskravet for å drive idrett for en tretten - fjortenåring er så stort som DN sin meget interessante artikkelserie forteller.

Ferien er over for mange, sommeren er på hell, og en sporty sommer overtas forhåpentligvis av en sporty høst. Mange med meg har valgt en sporty sommer. Dager fylt av sykling, løping, svømming, ballspill, klatring og vannski. Og for ikke å glemme lek med drage, og dermed drage – løping. Der jeg har vært har det vært mye vind, og i den anledning ble det innkjøp av drage. Til størst glede og entusiasme for min sønn på snart ni, og til størst fysisk utfordring for meg selv. Dragen måtte nemlig ”løpes i gang” før den gikk i flyt, og det var jeg som fikk jobben. Et par dager med heftig spurting for å få dragen opp, er absolutt en fin form for fysisk aktivitet. Jeg har ikke så altfor mange raske muskelfibre i kroppen, så det jeg selv betegner som spurting, kan kanskje andre kalle noe helt annet.

Sommerferien er tiden da man gjør ting man ikke har like god tid til ellers i året. I sommer ble bl.a. ”Høyt og lavt” besøkt. Et utrolig flott senter i Lardal langs Lågen i Vestfold hvor man i alle aldre og størrelser kan få noen heftige klatreutfordringer. Med klatresele og karabinkroker klatrer man i trærne, sikret med vire, hvor man får utfordret balanse, djervhet, styrke og utholdenhet. Vanvittig morsomt, og fin-fin trening. Timer i dyreparken i Kristiansand er også trening. Om ikke annet en form for fysisk aktivitet. Mye tråkking (og køståing) gjør noe med overskuddet. For min del er det godt å ha en liten times løpetur unnagjort på morgenen før parken besøkes. Kjenner jeg blir roligere og litt mer tålmodig da… J

Og ikke bare egen aktivitet noteres. Makan til sommer for sportsinteresserte, kan vanskelig slås. Først startet sommeren med fotball VM som varte et par uker, så overtok Tour De’France, før så sportssommeren ble overtatt av friidretts EM.

Forhåpentligvis blir det noen fine, varme og solfylte dager til, før høsten kommer for fullt. Nå er tiden for bærplukking god. Fin – fin form for fysisk aktivitet. Tar man turen til fjells, er moltene modne eller i ferd med å bli modne, og for å finne de, må man gå litt…. Perfekt å kombinere nytting innhøsting med nyttig fysisk aktivitet….

Det er på ingen måte noe latmannsliv å få en drage i luften, men gøyalt å få den til å fly!