Norspomessen er akkurat avsluttet, der mer enn 100 leverandører viste frem neste sommers produkter. Mer enn 2000 butikkansatte dukket opp på messen for å gjøre sine innkjøp. Norspomessen anses å ha vært en suksess.

For en sportsinteressert, kommer man ikke nærmere paradis når man tusler rundt på de 5000 kvadratmeterne med sportsutstyr. Det nærmest bugner av produkter som fanger ens oppmerksomhet. ”Alle” leverandørene har produkter som skal drive sportsbransjen til nye høyder. Ull klær av høy kvalitet, tekniske tekstiler som puster, er vanntette og vindtette, masse farger, utallige modeller, sykler fra 1000.- - 100 000.-, telt, sekker, rulleskøyter, fotballsko og løpesko, klatreutstyr, drikkeløsninger, styrketreningsutstyr, ja til og med en innendørs hoppbakke hvor bl.a. Tom Hilde og Anette Sagen hoppet i… og jeg… kunne man oppleve under messens tre dager.

Det er risikosport å plukke frem et produkt som utmerket seg særlig, men hvis jeg skal, så synes jeg ”On” skoene som skal ut på markedet er spennende. Det er sko utviklet i Sveits, med bl.a. en av verdens beste triathlonutøvere. Skoene er bygget på prinsippet om naturlig bevegelse (som er veldig i tiden), og med luft (ikke gass eller annet) som dempefunksjon. Skoene er lette, og sitter veldig godt på foten. Det er Interplaza som har agenturet på skoen.

Trenden for øvrig er at turutstyr som sko, telt, soveposer og sekker stadig blir lettere. Tekstiler blir stadig mer tekniske og skal bidra til at forbrukerne får enda bedre opplevelser under fysisk aktivitet.

Det er all grunn til å tro at forbrukerne som skal holde følge med de nye sporty trendene, går travle dager i møte. Men aller først skal vi starte og etter hvert bli ferdige med vinteren. Om ikke mange ukene kommer det nye vintersportsutstyret i butikkene. Kan garantere mye snacks i det sortimentet også.. Sportsbransjen ligger IKKE på latsiden, og jeg kan røpe om fortsatt høy innovasjonstakt fra sportsbransjen.

Møter med politikere er en av oppgavene Sportsbransjen AS jobber med. Målet med de fleste av disse møtene, er å informere om hva vi i sportsbransjen er opptatt av, jamfør visjonen om og ”… fremme sport og fritid blant folk flest…”. I går møtte jeg Torgeir Michaelsen.  Lederen av finanskomiteen. Han er en veldig foroverlent kar som synes sport er topp. Akkurat som meg. Det ble derfor et veldig energisk møte. Han var tidlig ute med å fortelle at dersom han ikke hadde vært politiker, ville han jobbet i sportsforretning. ”… en sånn skikkelig en…”. Med ”en skikkelig en”, mente han en butikk med stort faghandelsfokus.

Sykling er en av Michaelsens store lidenskaper, og vi var raskt enige i at forholdene for sykling må bli langt bedre enn de er i dag, for å trigge folk til å bruke sykkelen mer til transport og ikke bare til sport. Dette trenger vi liten tid til å diskutere. Dermed ble det mer tid til å diskutere fordelsbeskatningen bl.a. på treningssenter, der sportsbransjen er opptatt av stoppe urettferdigheten for de arbeidstakerne som blir fordelsbeskattet av å trene på treningssenter der arbeidsgiver betaler treningsavgiften. Mange som jobber i bedrifter (deriblant i offentlig sektor) har tilgang på treningsrom på arbeidsplassen. Disse blir ikke fordelsbeskattet. Sportsbransjen mener at det er klønete å straffe arbeidstagere som ønsker å trene, med skattlegging av treningsavgiften. Samfunnet sparer store summer på de som tar vare på egen helse. Forebygging er langt billigere enn reparering.

Men, aller mest snakket vi om Utstyrssentraler, der barn og unge (voksne også, for øvrig) kan låne sports- og friluftsutstyr gratis. I dag blir det stadig større skiller i befolkningen, der de med høy utdanning og dermed ofte også høyere inntekt, er i langt bedre fysisk form enn de som ikke har høy utdanning og dermed ofte har lavere inntekt. Ved å etablere flere utstyrssentraler, der nordmenn kan låne utstyr for å teste ut en aktivitet, dempes terskelen for mange å være i aktivitet. Michaelsen opplevde konseptet som svært spennende, og lovet å ta dette videre. Så får vi se hva dette ender i etter hvert.

I bloggen min har jeg stadig skrevet om at nordmenn er et folk i forfall. Vi blir stadig tyngre, og livsstilssykdommer som helsefarlig fedme og diabetes II blir stadig mer vanlig. Likevel settes det rekorder i stort monn den ”andre veien”, av de såkalte ”supermosjonistene”. Prestasjonsmessige rekorder blant voksne menn og kvinner, deltagelsesrekorder i mosjonskonkurranser, og salgsrekorder i sportsbransjen. Treningssentrene melder om stadig flere medlemmer. Alt skulle tyde på at flere er i aktivitet, men sannheten synes å være at de som er aktive blir stadig mer aktive, og de som er inaktive fortsetter å være det.

Avisene er fulle av ulike analyser av hvem, hvor mange og hvor gale de som deltar på mosjonskonkurranser er. VG sitt Birken / Sykkel magasin fredag 6. august, forteller at:” De 200 beste i klassen 40 – 50 år trener over 15 timer i uken og resultatene i disse klassene blir bedre og bedre.” Det står ingenting i VG artikkelen hvilken kilde dette er hentet ifra. Det kan godt være at påstanden er sann, men jeg tviler på det…

Tematikken er det også mange eksperter som synes masse om. Ekspert Yngvar Andersen sier til VG: ”Hvis man trener mer enn 10 timer i uken med en krevende jobb, går det utover familie og jobb. Da er man en dårligere leder, far, mor eller venn…”. Jasså… En uke har 168 timer. At ti treningstimer gjør en til et dårligere menneske, kan jeg vanskelig fatte. Det er greit når superkverulant og moromann Per Inge Torkelsen fra Stavanger er overbevisst om dette, men ikke når en treningsekspert mener det. Jeg kjenner mange som trener ti timer i uken og mer, har krevende jobber og familie, og som er svært balanserte og lykkelige. I tillegg er de svært sjelden borte fra jobb på grunn av dårlig helse, og de har overskudd til å prestere på mange arenaer.

Man kan jo til og med dø av å trene såpass mye som supermosjonistene gjør. Hjerteflimmer og dermed blodpropp og hjerteinfarkt er nærliggende for de som trener mye. Også kan man få svakt skjellett på grunn av all treningen. Uansett viser forskning at de som trener (også de som trener mye) til Birkebeinerkonkurransene lever lenger og har langt bedre helse enn befolkningen for øvrig. Jeg synes treningsekspertene burde ha fokus på den økende andel nordmenn som ikke trener, eller trener for lite. Supermosjonistene koster samfunnet langt mindre i helsekostnader enn gjennomsnittsnordmannen. Det er kun 17 prosent at befolkningen som følger helsedirektoratets anbefalinger om tretti minutters aktivitet om dagen. Det er mye verre.

Jeg er helt enig i at for mye av alt (fanatisme), ikke er sundt. Men hvor går grensen? Og det er da langt verre ting å gjøre enn å bruke ti timer i uken på å trene? Jeg liker dårlig fokuset en rekke medier har overfor næringslivsledere i 40 – 50 årene som trener seg til gode resultater i Birkebeinerarrangementene og lignende. Man trenger da ikke på noen måte å bli et dårlig menneske selv om man presterer godt? Mange familiefedre og mødre trener tidlig på morgenen eller sent på kvelden for å få tid til treningen. Trening som for de fleste aller mest er rekreasjon og avkobling fra hverdagen. At man da oppnår gode resultater i mosjonskonkurranser, tror jeg for de fleste er ren skjær bonus. Slik er det for meg, og slik vet jeg det er for veldig mange andre. Jeg får selv sjelden anledning til å trene ti timer i uken, men når jeg får det til, er det en veldig god følelse. Andre får vurdere om jeg er et dårlig menneske. Selv føler jeg meg høyst oppegående og balansert.

DN etablerte en veldig interessant artikkelserie om ”Topptrent ungdom” i sommer. Jeg liker på ingen måte utviklingen av at det blir stadig større skiller blant nordmenn og fysisk aktivitet, og at det er mor og / eller fars inntekt som avgjør om den unge håpefulle velger å være i aktivitet eller ikke. Det er kjent at det er forskjell fra bydel til bydel i Oslo og andre storbyer, og fra landsdel til landsdel på barns fysiske helse. Barn med akademikerforeldre eller foreldre med høy inntekt er mer fysisk aktive og har bedre fysisk helse enn barn som ikke har akademikerforeldre eller har foreldre med lav inntekt.

DN ramset opp hvor mye det koster å drive idrett for en utøver mellom 13 og 14 år. En trettenåring trenger, i mine øyne, IKKE en racer til 17 500 kroner. Og en langrennsløper på tretten år trenger ikke kjøpe skiklær for 5000 – 6000 kroner. Det er flere poster jeg mistenker klubbene som er spurt og melder om, og ikke være nødvendige i det hele tatt. Det er ikke bare sportsutstyret som koster utøverne penger. Det er også lagt inn betydelige beløp i samlinger og treningsavgifter. Likevel virker dette å være en utvikling på ville veier. Må en trettenårig langrennsløper virkelig betale over 13 000 kroner for å være med på samlinger? Jeg stusser over at undersøkelsen DN har gjort, overfor 30 norsk idrettsklubber, gir et korrekt og ihvertfall nødvendig bilde. Jeg tviler ikke på at DN har sitert de intervjuede korrekt, men at det skal koste 31 850 kroner for en trettenåring å spille fotball, 62 800 kroner for en trettenåring å sykle ritt og trene i klubb og 66 340 kroner for en trettenåring å gå på ski (langrenn), kan jeg ikke begripe kan være nødvendig.

Tove Paule er siteres; ”Det er etablert en kultur hvor det er om å gjøre å ha det beste utstyret. Det er et problem.” Jeg er veldig enig med Paule. Det er rett og slett helt vilt at familiens økonomi fratar barn mulighet til å drive med idrett. Jeg mener særforbundene og idrettslagene må oppfordre foreldre i å vise fornuft, og ta noen viktige grep før utviklingen gjør at Norges Idrettsforbund mister enda flere medlemmer når ungdommene blir 16 – 17 år. For hva skjer da? Jo; det skal jo være en progresjon for utøveren. Utøveren skal ha enda bedre utstyr, og dra på enda flere og mer "eksotiske" samlinger. Som 18 åring på de nærmest bo på hotell på månen for å få tilfredsstillende progresjon.

Johan Kaggestad er en kjent mann i idretts Norge, og han snakket om utstyrs hysteri - tematikken for syklister under en TV sending han kommenterte tidligere i år. Han opplevde at unge syklister i Norge var veldig opptatt av utstyret, og at mange unge syklister hadde sykler som var langt mer avanserte enn de strengt tatt trengte. I Frankrike, hvor sykling er nærmest en nasjonalsport og som har voldsomt mange gode unge sykkelryttere og som jeg vet Johan kjenner godt, har ikke unge syklister i nærheten av like godt utstyr som unge norske utøvere. Likevel sykler de fletta av de fleste norske syklistene.

Sportsbransjen er opptatt av at nordmenn skal få gode aktivitetsopplevelser. Sportsutstyr som er tilpasset den enkeltes målsetninger og forutsetninger, er i høyeste grad med på å gi gode aktivitetsopplevelser. Det er i seg selv supert at norsk sportsfaghandel tilbyr et stadig større spekter av både billig og dyrt sportsutstyr som er tilgjengelig for forbrukeren. Man får også langt mer sportsutstyr for pengene i 2010 enn man noen gang har gjort. Sportsutstyr blir stadig billigere.

Det må ikke blir så høy økonomisk terskel for unge å begynne med idrett fordi kravene er skyhøye, at man velger bort idrett til fordel for TV / dataspill i ungdomsårene. Kravene må ned. Jeg kan ikke på noen måte se at behovet eller kostnadskravet for å drive idrett for en tretten - fjortenåring er så stort som DN sin meget interessante artikkelserie forteller.

Ferien er over for mange, sommeren er på hell, og en sporty sommer overtas forhåpentligvis av en sporty høst. Mange med meg har valgt en sporty sommer. Dager fylt av sykling, løping, svømming, ballspill, klatring og vannski. Og for ikke å glemme lek med drage, og dermed drage – løping. Der jeg har vært har det vært mye vind, og i den anledning ble det innkjøp av drage. Til størst glede og entusiasme for min sønn på snart ni, og til størst fysisk utfordring for meg selv. Dragen måtte nemlig ”løpes i gang” før den gikk i flyt, og det var jeg som fikk jobben. Et par dager med heftig spurting for å få dragen opp, er absolutt en fin form for fysisk aktivitet. Jeg har ikke så altfor mange raske muskelfibre i kroppen, så det jeg selv betegner som spurting, kan kanskje andre kalle noe helt annet.

Sommerferien er tiden da man gjør ting man ikke har like god tid til ellers i året. I sommer ble bl.a. ”Høyt og lavt” besøkt. Et utrolig flott senter i Lardal langs Lågen i Vestfold hvor man i alle aldre og størrelser kan få noen heftige klatreutfordringer. Med klatresele og karabinkroker klatrer man i trærne, sikret med vire, hvor man får utfordret balanse, djervhet, styrke og utholdenhet. Vanvittig morsomt, og fin-fin trening. Timer i dyreparken i Kristiansand er også trening. Om ikke annet en form for fysisk aktivitet. Mye tråkking (og køståing) gjør noe med overskuddet. For min del er det godt å ha en liten times løpetur unnagjort på morgenen før parken besøkes. Kjenner jeg blir roligere og litt mer tålmodig da… J

Og ikke bare egen aktivitet noteres. Makan til sommer for sportsinteresserte, kan vanskelig slås. Først startet sommeren med fotball VM som varte et par uker, så overtok Tour De’France, før så sportssommeren ble overtatt av friidretts EM.

Forhåpentligvis blir det noen fine, varme og solfylte dager til, før høsten kommer for fullt. Nå er tiden for bærplukking god. Fin – fin form for fysisk aktivitet. Tar man turen til fjells, er moltene modne eller i ferd med å bli modne, og for å finne de, må man gå litt…. Perfekt å kombinere nytting innhøsting med nyttig fysisk aktivitet….

Det er på ingen måte noe latmannsliv å få en drage i luften, men gøyalt å få den til å fly!

Norges Cykle (Sykkel)forbund har høstet mye kritikk for høy engangslisens for deltagelse i turritt. Nå følger Norges Skiforbund (NSF). Etter i lang tid å ha raslet med sablene om å øke engangslisensen for deltagelse i turrenn, fra dagens lave nivå på 40 kroner. Aftenposten kan i dag melde at lisensen øker til 120 kroner. En økning på ikke mindre enn tre ganger årets lisenspris! Markedskreftene synes å virke også i den frivillige idretten, etter at NSF har registrert rekordmange deltagere på skirenn sist vinter. Men til hvilken pris?

Idrettsforbundet får betydelige overføringer fra offentlige myndigheter, fortrinnsvis gjennom tippemidlene, bl.a. for å legge til rette for økt fysisk aktivitet i befolkningen. Langrennsavdelingen i Norges Skiforbund har meget gode sponsorinntekter takket være gode resultater blant noen av de aktive. Fortrinnsvis trekker publikumsmagnetene Petter Northug og Marit Bjørgen sponsorenes penger til seg. Alpinistene, kombinertløperne og skicrosserne fortviler over elendige økonomiske forholdene. Likevel tyder nå alt på at langrennsdelen i NSF ikke ser seg berget, og turrennsløperne skal betale tre ganger mer i engangslisens til vinteren som sist vinter. Jeg tviler på at dette kommer de andre grenene i NSF som har minst, til gode. Høyst sannsynlig er det langrenn som drar nytte av 3,9 millioner den økte avgiften vil bety.

Truls Jansen i Norges Skiforbund er sitert i dagens Aftenposten, hvor han sier: ”Vi tror betalingsevnen og viljen i denne gruppen (les; turløpere) er god. Går du på Milslukern i uken før ”Birken”, ser du at de fleste som er innom, legger igjen flere tusenlapper”.

For NSF og Truls Jansens del, håper jeg han er feilsitert. Har forbundet så liten kunnskap om alle de andre turrennene som eksisterer i Norge, som ikke er i nærheten av så god deltagelse som ”Birken”? ”Birken” står i en særstilling, sammen med noen svært få andre skirenn og er på ingen måte representativt for turrennene i Norge i dag.

De seneste årene har det vært en økende trend at nordmenn vil prøve seg i ulike utholdenhetskonkurranser. Det har vært økende interesse rundt de mye omtalte Birken-arrangementene, Holmenkollen skimarathon, Skarverennet, Grenserittet og Oslo marathon for å nevne noen konkurranser. Tilsvarende trender har vi sett også tidligere, og vi vet også at disse trendene går i bølger. Jeg er ikke redd for at Birken-arrangementene går noen tung tid i møte med de nye avgiftene. Deres tre arrangementer er solide, og har opparbeidet seg en solid merkevare. Men, jeg synes det er på grensen til naivt å tro at denne økte avgiften ikke kommer til å påvirke deltagelse i en rekke andre turrenn. I Skarverennet, som  kanskje er det beste arrangementet som viser bredden av folks ønsker om å gå i samlet flokk med startnummer på brystet, er jeg redd vil merke effekten av en økt engangsavgift tre ganger så høy. Det samme gjelder en rekke andre mindre turrenn.

Normal prosedyre er å skattlegge uønsket adferd. Nå skattlegger og straffer NSF de som ønsker å ta på seg startnummer en eller noen få ganger i løpet av vinteren, med å ta tre ganger så mye betalt for engangslisensen. I tillegg hyler NSF og truer med boikott av løpere som deltar i private arrangementer som Norefjell trippelen, der NSF ikke er med på deltagersiden. Disse konkurransene kommer det til å bli mange flere av i tiden som kommer, hvis ikke NSF rygger i denne saken.

Sykkelforbundet leder an. Der koster det 200 kroner for å delta i et turritt. Likevel er det økende interesse rundt noen turritt. Den store styrkeprøven nærmer seg gode gamle tider med rekordmange deltagere, Grenserittet og Birken fylles. Likevel er det tynn deltagelse i en rekke lokal sykkelritt.

Enn så lenge holder friidrettsforbundet den desidert laveste engangsavgiften, med seks kroner! La oss håpe de holder stand mot det økende presset for engangslisenser. Høye kostnader for å delta i mosjonskonkurranser er på ingen måte fremmende for å få folk i aktivitet.

Norges Skiforbund; Skjerp dere!

Det er til dels store forskjeller blant Norges befolkning innen en rekke områder. Så også innen helse og fysisk aktivitet. Dessverre synes mye å tyde på at det blir stadig større forskjeller. Stadig flere kaster seg på mosjonskonkurranser og forbedrer personlige rekorder, mens befolkning blir feitere og i dårligere form.

Det generelle fysiske forfallet blant nordmenn skyldes i stor grad av at hverdagsaktiviteten er stadig nedadgående. Norge er på bunn i Europa. Vi kjører bil til og fra jobb og butikken, og barna blir kjørt til skolen.

Yngvar Ommundsen (professor på NIH), fortalte i A-magasinet 27. mai, at i en nylig utarbeidet undersøkelse svarte 31 prosent nei på spørsmål om de blir svette eller andpustne minst en gang hver 14. dag. Videre fortelles det at hver tidende nordmann sier seg helt uinteressert i å begynne å trimme litt…. Da bør man vite at dersom man ikke setter av tid til fysisk aktivitet, må man sette av tid til sykdom eller tidligere død. Mennesket er skapt for fysisk aktivitet, og vi er rett og slett avhengig av det for å forebygge funksjonssvikt i kroppen vår.

Det er ikke så mye aktivitet som skal til. Helsedirektoratet oppfordrer folk om tretti minutters daglig aktivitet. Døgnet består som kjent av 24 timer. Jeg vil påstå at alle har tid til tretti minutters fysisk aktivitet om dagen. Ta trappen istedenfor heisen, gå av et buss stopp før du trenger, sykle eller gå til butikken, skole eller arbeid. Eller gå en rask tur før man går og legger seg for kvelden istedenfor å se på TV. Det er lite som skal til, og det er svært mye god helse i litt fysisk aktivitet.

Nordmenn på jakt etter joggesko, sykler og annet sportsutstyr er opptatt av at utstyret er bra. Pris på utstyr er selvfølgelig også av betydning når utstyrsinvesteringen skal gjennomføres. I tillegg velger vi å handle i sportsbutikken som ligger i nærheten av hjem eller arbeid.

Mange leverandører melder at det har skjedd en endring blant fokuset til sportsbutikkene de seneste par årene. Fokuset på omfattende produktkunnskap til de ansatte har økt til dels veldig. Driverne av sportsbutikkene og sportskjedene er opptatt av at folk skal få gode kjøps- og bruksopplevelser. Fokus på at forbrukeren skal få den sykkelen, de løpeskoene eller den fiskestanga som er tilpasset den enkeltes målsetninger gjennom bruk av utstyret er stort. Opplæringsarbeidet blir stadig mer omfattende. Forbrukerne forventer god kunnskap blant de se som selger produktene, og mye tyder på at de får det.

I norsk sportsbransje finnes alt fra store fullsortiments varehus til mindre spesialforretninger. Spesialforretningen har hatt og har nok fortsatt et fortrinn med meget god produktkunnskap. De store sportsforretningene ser også viktigheten av å serve et stadig mer kresent publikum. Til syvende og sist er det forbrukeren som er vinneren av sportsbransjens økte produktkunnskap.

Det er få grenser hva gjelder kreativ markedsføring. Konkurransen om forbrukerens gunst er høyere enn noen gang, og kreativiteten følger den økte konkurransen. Ca. 400 000 sykler finner nye eiere i Norge i år, og det er mange som har fått med seg at det er trendy å være sporty.

Siba er en elektrokjede, som nå tilbyr deg sykkel hvis du bl.a. kjøper vaskemaskin, eller for den saks skyld fotoapparat.

Sportsbransjen er opptatt av at folk skal få gode sykkeopplevelser, og da må sykkelen tilpasses den enkeltes målsetninger og forutsetninger. Det er viktig at sykkelen er skikkelig skrudd sammen av kvalifiserte fagfolk for å unngå stygge ulykker.

 Det skjer stadig ulykker i trafikken grunnet utstyr som ikke fungerer slik det skal. På sykkel kommer man raskt opp i stor hastighet. Det skal ikke altfor mye til før sykkelen ruller i 50 km/t. Syklister deler i all hovedsak veien med biler i ulike størrelser. Trailere på flere tonn også. Det er livsfarlig hvis forhjulet løsner i fart, eller bremsene svikter.

Det er i dag ingen krav til å være sykkelforhandler. Det finnes stor yrkesstolthet blant de store sportskjedene og i spesialforretninger som selger sykler. Det er ingen der som slipper en sykkel ut av butikken uten at utstyret er skrudd forsvarlig sammen og klart for bruk.

Hva er neste fremstøt på den kreative markedsføringslisten? Jeg venter i spenning. Se www.siba.no for ”..sykkel på kjøpet…”

Det er løpetid blant nordmenn. Sentrumsløpet ble gjennomført for en uke siden, og var nær sin egen maksgrense hva gjelder antall deltagere. Til helgen går Holmenkollstafetten, og mye tyder på at stafetten nærmer seg deltagerrekord. I tillegg arrangeres det en rekke gate- og mosjonsløp som trekker folk til start. Men, enda flere er det som ikke føler behov for å ta på seg startnummer, men som ”bare” ønsker å ta vare på egen kropp. Alle kan løpe.

Det selges massevis av løpesko og løpeklær til nordmenn. Leverandørene fra Nike, Adidas, Asics, Mizuno og andre har jobbet for å lære opp butikkansatte til å selge forbrukeren de rette skoene tilpasset den enkeltes målsetning og forutsetning. Sportsbransjen er opptatt av at nordmenn skal få gode løpsopplevelser.

Mange har travle dager, og sliter med å få tid til å trene. Foreldre med travle jobber har ofte problemer med å få tid til å trene. Løping er på mange måter en sikker vinner med tanke på å få mest mulig effekt av treningen sett i sammenheng med tid. Man får god treningseffekt av å løpe 30 minutter, og man starter treningen utenfor stuedøren. Man kan løpe hele året. Uavhengig av vær og vind. Noen ganger er forholdene bedre egnet for løping enn andre. På holkeføre på vinteren, eller i stekende sol på sommeren, er det lett å la seg friste til å droppe løpingen. Likevel reddes løpeturen med vannflaske eller piggede løpesko.

God løpetur, og lykke til under helgens Holmenkollstafett!